Reykjavík 28/9 1993:

Fiskeribladet, Harstad

Jeg har nettop motatt en postgiroblankett hvor jeg blir anmodet å betale mitt abonnement. Seddelen angir at dette gjelder tidsrommet 15/6 93-1/4 94.

Opprindelig bestilte jeg et abonnement for et halvt år, 15/6 93-1/1 94. Dette ble betalt på posten i Reykjavik 11/8 93 (se vedlagt kopi). Jeg har sjekket med postverket her og de fastslår at betalingen er sent til Norge 12/8, så den side av saken skulle være i orden. Feilen må derfor ligge i Gamlelandet. Muligens er dette en komputerfeil fordi på den betalte postgiroseddel står det at abonnementet gjelder for tidsrommet 15. 06. 93- 01. 01. 93, Vennligst sjekk opp dette.

Siden jeg allerede er igang med skrivingen kan jeg ikke la være å kjefte lidt på journalistikken rundt fellesinteressen: Forvaltning av fiskeresursene. Lidt hart skrevet, men godt ment. Her kommer den:

Journalister generelt må skjerpe seg når det gjelder havforskeres uttalelser og deres fiskeribiologiske rådgivning. Dette gjelder norske og i enda større grad islandske journalister. De svelger rått det som forskerne siger og konfronterer dem aldrig (sjelden) med tidligere utsagn (feil).

Eksempel: I 1985 spådde norske forskere rekordfangster av torsk på slutten av det årtiendet, fangsten 1990 skulle bli 8-900 tus. tons. Kjernen i spådommen var den uhyre sterke 83 årsklassen. Den ble vernet og fredet, den skulle få vokse seg stor. Resultatet ble imidlertid en av de største kjente kollapser i en fiskebestand i vår tid. Årsak: Sterk overbefolkning av torsk som førte til matmangel, sultedød, kannibalisme og oppspisning av fleste nyttearter. Nakken uttalte seg til BT 6. januar 1990: "Kannibalisme knekte torsken" (se klipp). Johannes Hamre uttalte seg i Fiskets Gang høsten 1989: "Neste årtiende vil karakteriseres av lodde og sild men mangel på torsk" (!!). Blekket var ikke blitt tørt før det ble meldt om kjempeinnsig av gytetorsk fra det "svarte hav", de overlevende kannibaler som ingen hadde registrert før. Oppsvingen var i gang og nye årsklasser allerede på vei.

Mitt spørsmål i en artikkel i et islandsk tidsskrift den gangen var: Vil havforskere dra lærdom av denne dyrt kjøpte erfaring og slutte med sin maniske fredning av småfisk? Det er nemlig slik at når det fanges mye småfisk så er det fordi den er (unormalt) tallrik og bør beskattes for å hindre fremtidig matmangel og påfølgende elendighet for både fisk og fiskere. Akk nei, forskerene lærte ingenting. I Fiskeribladet fra 14/9 93 ser jeg at samme Nakken mener at festen er over for denne gang. Innholdet i hans uttalelser er den gammle ICES- forskeres klisja: Det blir kaldere, tilveksten vil gå ned og man må derfor beskatte forsigtig hvis ikke bestanden skal gå ned. Men ingen ber herrene Nakken og Hamre kommentere det de sa i årskiftet 89-90.

Hvor lenge skal de få lov til å predige dette tullet? Nakkens uttalelser nå strider mot all økologi, sundt bondevett og erfaring fra høsting av hundretals fiskevann. Det er umuligt og fullstendigt galt å prøve å opprettholde biomassen i en fiskebestand som går næringsmangel i møte. Det er også galt å fremholde at det er biomassens størrelse som avgjør folkets velfærd. Det avgjøres av det kvantum som tas ut av bestanden, høstinga. Den skal maximeres, samtidig at forholdet fangst/biomasse forsøkes holdt højest muligt, slik utnyttelse av fiskens næringsdyr blir mest mulig. Dette oppnår en ikke ved å frede småfisk kategorisk og bare beskatte de store. Det er umuligt i det lange løp både å opprette høj avkastning og bare fange storfisk.

Dersom nåværende beskatningspolitikk fortsetter i Barentshavet vil historien fra 1987 gjenta seg: Avtagende individuell vekst, økt dølighet av stadig mer sultende fisk, økt kannibalisme, nedbeiting av fiskearter (lodda er nå langt på vei borte), sultedød hos sel og sjøfugl, rekrutteringssvikt eller sagt på en enklere måte: Konkurs i kystnæringen. Hvem vil så få skylden? Fiskerene selvfølgelig, de overfisker og begår yngeldrap. Forskerene? Nei, de er allerede i gang med å duke bordet ved å snakke om kulde (klassisk unnskyldning) overfiske og yngeldrap. Forskerene? Nei de tar aldrig feil.

Forholdene her i Island er ikke noe bedre. Trålerne blir drevet fra felt til felt fordi antall småfisk er for højt. Hvis antall torsk under 55 sm overstiger 25% stenges feltet øyjeblikkelig. Store deler av tradisjonelle fiskefelt er permanent stengte. Juksafiskere er beskylt for småfiskdrap og noen hundre slike båter ble hugget opp siste år. Det er ikke lov til å bruke dem som fritidsbåter engang. Småfiskdrap er blitt det styggeste ordet i sproget og roten til alt ont. I "gamle dager" ble det høsted anderledes, Da var det Engelskmennene som høstet tredjedelen av torsken på Islandsfeltet. Totalfangsten var meget stabil i årtiender, 350-500 tus. tons. Da ble det brukt 100 mm trålmaske og analyse av ilandførte Britiske fangster 1960-64 viser at 38% av fangsten (i antall) besto af fisk under 55 cm og 52% av fisk under 60 cm. Nå, med 155 mm trålmaske og grenseløs småfiskfredning, er vi kommet ned til 150 tus. tons, hogger opp skip og er på randen av konkurs. Er det ikke på tide å avslutte eksperimentet?

Newfoundland er et annet skrekkeksempel. Der er det stengt for allt fiske i to år på torsk som holder på å dø av matmangel ! Ti år gammel fisk der borte er bare lidt over kiloen. Nylige anslag viser at torskebestanden har gått ned, totalfredet. og den skal fortsatt fredes!

Vel, dette ble lidt langt, men er det ikke på tide for journalister å fordype seg lidt i saken og prøve å få slutt på denne hjernevaskingen fra havforskerene.

Søk gjerne hjelp i ferskvannsmiljøet, Tromsø f. eks. Der har folk andre syn på forvaltning av fiskebestander. Der slåss man med overbefolkning og det blir holdt seminarer på temaer som utfiskning.

Sett i gang, fort!

Vennlig hilsen,

Jón Kristjánsson Skipasund 90 104 Reykjavík Abonnent nr: 16810


Tilbake til hjemmeside